Plastmonsterets siste dager? 

Havplasten ble født lenge før plasthvaler og nullvisjoner. Miljøbevegelsen har i årevis advart mot menneskeskapte stoffer som naturen har vanskelig for å bryte ned. Nå starter kampen mot plastmonsteret, som truer med å kvele havet vårt.

Kommentar av Per-Erik Schulze, marinbiolog og rådgiver i Naturvernforbundet
Vinner av Hold Norge Rents miljøpris, «Gullklypa» 2017

 

«Klassifiser plast som farlig avfall», foreslo et knippe forskere i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Nature i 2013: «Dagens tiltak er på langt nær nok», sa de. «I mer enn 40 år har vi visst at plastavfall i naturen er vanskelig nedbrytbart, tas opp av organismer, og gir skader på dyreliv.  Det har blitt forbudt å dumpe plastavfall i sjøen. Likevel har plastproduksjonen eksplodert, og forsøplinga i havet økt kraftig. Verdens største plastprodusenter: Kina, USA og Europa må nå gå foran», var kravet.

I januar 2018 lanserte EU sin første plaststrategi, som avisa the Guardian kalte en «krigserklæring mot engangsplast og marin forsøpling». Norge og en rekke andre land har lovet tiltak. Norge har attpåtil fått med seg en rekke FN-nasjoner på en global visjon om et plastfritt hav. Er plastforsøplingsalderen endelig over?

Etter at EU-politikerne hadde slått av mikrofonene, tok det bare et par timer før plastindustrien i Europa svarte. Denne industrien har vi også i Norge, hvor den masseproduserer PVC, Polyetylen og Polystyren, samt mikroplast. De trenger ikke noen pålegg og tiltak, sier de. De skal frivillig fikse dette for oss.

Og det er her vi bør bråvåkne. Kjemikaliebransjen, herunder plast, regnes som Europas mektigste industrilobbyister. Vi i miljøbevegelsen kjenner dem allerede. I flere tiår har de stått i veien for forbud mot verdens verste miljøgifter som PCB, TBT, bromerte flammehemmere og PFAS. Vi har smertelig erfart at menneskeskapte stoffer påvist i havets næringskjede ikke uten videre fases ut.

Foto: Tor Bjarne Christensen / Naturvernforbundet

Vi har sett at prisen for å rydde i gamle kjemikaliesynder, kjørt lovlig ut av fabrikkportene til verdensmarkedet, ofte blir utallige milliarder kroner. Har produsentene noen gang erkjent ansvar? Nei. Samfunnet må ta jobben, selv om produsentene er en håndfull velkjente multinasjonale selskap. Betaler de for opprydding? Nei. Men de blir med på å utvikle alternativene og fortsetter å håve inn! Ønsker de egentlig raske reguleringer? Neppe. Det er alltid økonomisk fornuftig å satse videre på høyvolumprodukter som markedet etterspør. Engangsplast er utvilsomt en slik bestselger.

Ideene kjemikalieprodusentene pleier å plante for å trenere reguleringer følger et etablert mønster:

1. Utslippskildene er usikre, det må forskes mer.

2. Skadene er ikke godt nok dokumentert, det må forskes mer.

3. Det skal ikke være utslipp fra våre produkter, de går i lukka kretsløp om forbrukere gjør det de skal.

4. Produktene våre er så nyttige at samfunnet og miljøet trenger dem.

Og så, når miljøfornuften om noen år kanskje har vunnet debatten, og tiltak mot unødig engangsplast og farlig plast er uunngåelig, trekker industrilobbyen trumfkortet: «Hundretusener av arbeidsplasser vil gå tapt om veksten i plastproduksjonen hindres.» Og hva sier politikerne da, tro.

Kanskje det store spørsmålet er hvor lenge vi lar oss forlede av plastprat?

Kampen mot plastmonsteret har så vidt begynt.

Glemt passord

om du allerede er registrert.

Endre passord